Elisabeth Nielsen

Jeg husker at et av mine første møter med pianoet var spesielt fordi jeg ble fascinert av størrelsen på instrumentet. Jeg var en liten jente på 4-5 år, så det var spennende at jeg ikke kunne få plass i hele instrumentet, fordi det var så mye større enn meg.

Da jeg ble tenåring, endret jeg fokus fra det fysiske og tekniske til det musikalske. Jeg ble fascinert av selve musikken, og musikkens evne til å kommunisere følelser og historier. Da jeg ble 14–15 år, visste jeg at jeg ville bli musiker. Det er en periode i livet der man utvikler seg mye, stiller mange spørsmål og er usikker på seg selv som tenåring – men det var én ting jeg alltid var sikker på, og det var hvilken effekt musikken har. 

Jeg er halvt dansk og halvt ukrainsk. Jeg er født i Danmark, men moren min kom fra Ukraina til Danmark i tiden rundt Sovjetunionens fall. Hun har teaterbakgrunn, så helt fra barnsben av har jeg fått mange innspill fra teaterverdenen hennes. Hvis jeg skulle spille et verk, et hvilket som helst verk av en hvilken som helst komponist, så ville hun alltid komme med kommentarer som: «Hva handler verket om? Hva er verkets budskap? Hvilken historie forteller du?» På den måten ble det ikke abstrakt musikk, men snarere musikk som hadde en misjon. Jeg tror det var veldig sunt å lære det så tidlig. Det har ført til at jeg gjennom hele karrieren aldri har følt at jeg spiller med tomme toner. Den ukrainske påvirkningen, som særlig var der i mine yngre år, har vært til stor hjelp for at jeg skulle bli den musikeren jeg er i dag.

Jeg har alltid vært en performer, helt siden jeg var liten. Jeg har gått på ballett siden jeg var 3–4 år gammel, og jeg har alltid elsket å opptre for folk. I bunn og grunn tror jeg det er fordi det er en toveis kommunikasjon – å opptre og spesielt å spille musikk. Musikk er et språk, og å kunne spille for noen er ikke simpelthen å bare kunne spille for noen, men også å få energi tilbake. Det som er fantastisk med musikk, er at man kan gjengi en følelse eller en historie uten ord, og at den følelsen kan forstås av mennesker over hele verden. I en tid med usikkerhet og krig i Europa, er musikken svært viktig. Den samler oss og viser hva vi egentlig har til felles. Musikkens store styrke er at den er språkløs.

Det interessante med klassisk musikk er også ordet «klassisk» – hva betyr «klassisk musikk»? I virkeligheten er klassisk musikk et større begrep, fordi det også komponeres klassisk musikk i dag. Hvis man slår på radioen og lytter til en typisk popsang, så varer den i tre minutter, og det er jo ganske kort tid i forhold til en klassisk symfoni, som kan vare i 30, 40, 50 minutter, og som gir tid til fordypelse og tid til å hengi seg til en annen verden og finne en ro og bli med på en reise. Jeg synes det er nettopp det som er det magiske med den klassiske verdenen.

Når jeg er alene, spiller jeg på en annen måte. Det er som om jeg spiller for meg selv og er mitt eget publikum. Og da kan jeg bli veldig rørt. Det kan virke litt rart, men jeg føler at det er som om flygelet hører det jeg sier og svarer. Et verk som jeg spilte på en måte i går, spiller jeg kanskje på en helt annerledes måte i dag. 

Å spille en konsert er på mange måter som å løpe en maraton – man går gjennom mange stadier.

For meg har klesvalget alltid vært en stor utfordring når jeg skal på scenen. For en ting er hva jeg liker, og en annen ting er hva som kler både meg og musikken. Det må være en estetisk sammensmeltning, for en konsert skal være en helhetsopplevelse.

Som musiker har man alltid ritualer før man går på scenen. Det kan være å drikke en kopp te med sitron, eller det kan være å legge sminken på en helt bestemt måte. Det kan være hva som helst. Men for meg er det å gå på scenen før publikum ankommer, fokusere på de tomme plassene og forestille meg hvordan energien vil endre seg når publikum fyller salen. Det er ritualet mitt. Det handler om publikum og energien som publikum skaper, og som merkes så godt. Som en kommunikasjon mellom meg og de som lytter. Det er også derfor det er så viktig å spille for andre mennesker og ikke bare for seg selv.

Like før du skal på scenen, de 10-20 minuttene når du er helt alene og du ikke har instrumentet ditt og tenker, husker jeg den takten, den akkorden, den tonen, den rytmen. Åh, jeg husker det ikke ...! Men så kommer man inn på scenen og ser mange mennesker ... går bort til instrumentet, setter seg, legger hendene på tangentene, og så kommer musikken av seg selv. Og det er en magisk opplevelse hver gang. Den roen som senker seg når man begynner å spille og kjenner tangentene under fingrene. Det er fantastisk, og det er noe jeg håper jeg får ha med meg resten av mitt liv.

Musikkbransjen har historisk sett vært svært mannsdominert, og pianoverdenen har vært svært mannsdominert. Vi ser det fortsatt i dag blant komponister, dirigenter og operasjefer som fortsatt er en svært mannsdominert verden. Men det skjer endringer, stille og rolig. Jeg tror at jo mer vi beveger oss fremover, desto mer vil vi se en musiker som en musiker, uansett kjønn.

Masai stories er portretter som omhandler kvinneliv gjennom tanker og refleksjoner fra engasjerte og lidenskapelige kvinner. Historiene handler om diversitet, åpenhet, om mot og ikke minst om friheten til å være- og velge seg selv.